Litteraturhjørnet

Jeg har kost meg stort med Steven Gerrards selvbiografi i desember, spenstig nok kalt "My autobiography".
Sjangeren "fotballspillere i tjueårene skriver bok om livet sitt" har jeg til nå latt passere, men Gerrards bok om seg selv var absolutt verdt å lese.

Boken er stort sett kronologisk, bortsett fra viktige hendelser som tas ut og fortelles for seg selv. Første kapittel omhandler Hillsborough-tragedien. Den er så stor og mektig at vi utenforstående sannsynligvis har vanskelig for å helt fatte det. Gerrard skriver at hver gang han kjører gjennom Shankly gates, inn på Anfield sakker han farten og ser bort på Hillsborough Memorial. Den yngste av de 96 omkomne, 10 år gamle Jon-Paul var søskenbarnet hans. Det setter tonen for teksten; Gerrards forhold til klubben er lidenskapelig, han føler for supporterne og selve byen.

En annen milepæl skjedde også i barneårene. Ni år gamle Steven spiller ball med en kompis på en ruskete plass. Ballen havner inni noen busker og lille Steven sparker ballen ut så hardt han kan. Blant buskene ligger en høygaffel som trer seg inn i høyrefoten hans så solid at de må på sykehus for å få den ut. Da de kommer dit sier legene at de blir nødt til å amputere stortåa hans. Steven er på dette tidspunktet et lysende talent for Liverpools smågutter, og faren sier det er helt uaktuelt, vi må spørre Liverpool om lov først. De ringer Steve Heighway som kommer ned med en gang. Han gir legene klar beskjed "You're not bloody well taking his toe". Dermed lot kirurgen tåa være i fred, og skudd og pasningsfoten til Steven Gerrard fikk lov til å bli værende.

Et viktig moment med slike biografier er at forfatterne får lov til å dele ut sin lille karakterbok. Nesten slik som Eli Hagen, disse er snille og disse er dumme. Slikt er interessant lesning. Hva angår norske spillere får Stig Inge Bjørnebye og Jon Arne Riise fin omtale, mens Øyvind Leonhardsen blir omtalt som en overlegen utlending. På den tiden Bjørnebye og Leonhardsen spilte i klubben var Gerrard skopussegutt for førstelaget. Han påpeker at det var en stor forskjell på de engelske og de utenlandske spillerne. Patrik Berger og Leonhardsen ofret ikke et blikk på småungene som tuslet respektfullt rundt i garderoben. Det hederlige unntaket var Bjørnebye som tok seg tid, og gjerne gav bort noen sko.