torsdag 31. januar 2008

Dårlige tider

West Ham - Liverpool 1-0

Det er dårlige tider, Baktus-bror.

Ingen søte saker, og ingen steder å bo.
Ingen søte saker, og ingen steder å bo.

Eller som Tony Barrett sier det treffende i Liverpool Echo.

mandag 28. januar 2008

Waterloo

Liverpool - Havant & Waterloville 5-2

En førsteomgang på høyde med hjemmekampen mot Marseille gav utsikter mot tidenes største bombe i FA-cupen. H&W befinner seg utenfor liga-systemet sånn cirka 160 plasser under Liverpool. De har en spiss som spilte for Kvinesdal i norsk fjerdedivisjon i fjor. Sånn kan man fortsette. Denne gjengen var altså frekke nok til å ta ledelsen to ganger på Anfield.
All honnør for det!

Slike kamper er vanskelige motivasjonsmessig. Det er bare en stor nedside ved dem. Alle forventer en kalas-seier, alt annet er skuffelse. Manager og trener kan oppfordre til å ta motstanderen på alvor, men jeg tror spillerne går utpå uten helt å legge inn fjerdegiret, og med tanken i bakhodet at nå må vi ikke drite oss ut. Da får man en smekk.

Yossi Benayoun scoret sitt andre hat-trick. Han er god. De to første målene var mottak/vending og skudd på to touch innenfor sekstenmeteren.

lørdag 26. januar 2008

Uavgjort - uflaks

Liverpool - Aston Villa 2-2

Dette var den fjerde uavgjort-kampen på rad, og det viser seg på tabellen. 15 poeng til topps, og storlag som Everton foran på tabellen. Utilfredsstillende.
Rafa sa i et intervju at nå i etterkant, etter å ha sett kampen på ny og analysert den var han enda mer misfornøyd med uavgjort. Villa hadde to freak-goals, og utenom det ett rykk framover mot Reinas mål.

På en måte tror jeg ikke helt på flaks og uflaks i fotball. Scorer man nok mål vinner man, simple as that. De gode lagene har alltid "flaks", og det er fryktelig plagsomt å se Rooney og Ronaldo bli matchvinnere fra 80 minutt og utover. Men det er ikke flaks, det er det jeg vil si. Liverpool mangler i øyeblikket evnen til å sette kampene, score to mål, og fjerne all tvil.

Sagt på en annen måte, flaks og uflaks bør være normalfordelt.
Nå har vi sett Titus Bramble utligne for Wigan, helt ut av det blå. Mannen er best kjent for sine selvmål, og sine pasninger til motstanderes spisser. Vi har sett en annen goal-getter, Olof Mellberg, slå et innlegg som går via hånda til Fabio Aurelio og i mål. Chelsea ble forært en straffe på Anfield hvor dommeren ble satt i karantene etterpå på grunn av slett håndarbeid.
Sånne ting peker mot uflaks, men som jeg sier, disse tingene tror jeg jevner seg ut. Kaster man en mynt ti tusen ganger ender man opp med en fordeling på 50/50. Freak-goals er det vanskelig å forsvare seg mot, men nå har vi tatt vår del, nå kommer det snart noen vår vei. Uriktig idømte straffer tok vi i fjor høst.
Nå kan laget trene på avslutninger. Sett noen flere mål gutter, så ordner dette seg. Ta kontroll over usikkerhetsmomentene selv, og la uflaksen forbli en uviktig faktor, siden kampen allerede er avgjort.

fredag 18. januar 2008

DIC


Denne mannen har så mye penger at det er nesten ikke til å tro. Dubai Investment Capital (DIC) er eid av Sheik Mohammed Al Maktoum. Han eier oljebrønnene i Dubai, og har en portefølje av selskaper som er imponerende. De eier blant annet 3% av Sony. (Jeg synes dette bildet var så sjarmerende at jeg bare måtte ta det med.) De ønsker nå å kjøpe seg inn i LFC. Hjertelig velkommen sier jeg.
For å vise sitt ekte engasjement gir de Mascherano en ti-års kontrakt, og forsterker angrepsrekka med å kjøpe Thiery Henry og Michael Owen hjem fra Newcastle. Owen og Keegan var som kjent ikke helt på talefot i EM for åttte år siden.

Mayhem

Det har vært skrevet altfor mye om Liverpool de siste ukene som ikke dreier seg om fotball.
Klubbens eiere Gillett og Hicks begynner å bli seriøst upopulære. På et tidspunkt der man egentlig er venner og vel forlikte, presterer Hicks å gå ut offentlig å innrømme at han har hatt samtaler med Jürgen Klinsmann som en mulig erstatter for Benitez.
Vann på mølla for alle spekulasjoner og ryktemakere. Dette gjør ikke annet enn å undergrave Rafas autoritet.
Dette er ikke The Liverpool way. Fans er rystet over at to så klønete figurer styrer denne klubben, som er kjent for å ordne opp bak lukkede dører, og la managere få tre til side, og til å med få holde avsluttende pressekonferanse (Houllier).
Heldigvis virker Rafa bestemt på å fullføre en jobb han har begynt på. Vi kan bare håpe at G&H er de som pakker sammen og forsvinner først.

I tillegg sliter de med pengene. De hadde tenkt å lage et flott stadion, og hadde planene klare. Nå viser det seg å bli for dyrt, og nå skal de lappe sammen en plan B. Dette er heller ikke bra. Tenk deg, her har vi blitt lovet Krone-is, men så prøver de å gi oss en Pin-up med forsikringer om at den smaker akkurat like godt.

torsdag 17. januar 2008

Steg i riktig retning

Liverpool - Luton 5-0
Middlesbrough - Liverpool 1-1

Kampen mot Boro ble den fjerde poengdelingen på rad. Ingen spesielt overbevisende oppvisning, og problemet med å sette målsjansene vedvarer. Frustrasjon. Nok en gang ble det prinsen vår som tok ansvar, Fernando Torres banket inn utligningen fra 25 meter. Det målet laget han helt alene, nærmest i frustrasjon over ikke å få god nok service på topp. Han henter ballen dypt, snubler i mottaket men får bevege seg fem-seks meter uten motstand. Like før den bakre firer skal til å møte ham, drar han til og scorer.

Luton på Anfield hadde aldri noen sjanse. Den stakkars klubben har siden forrige møte solgt de to beste spillerne, manageren har sagt opp og kaoset råder. Babel startet målkalaset, og det på overtid i første omgang. Deretter ville Hypiia være med, og Steven Gerrard scoret sitt andre hat-trick i karrieren. Jamie Carragher spilte sin 500 kamp for Liverpool, og havnet i en meget eksklusiv klubb på totalt 12 spillere som har klart dette.
Fin gjeng

torsdag 10. januar 2008

Litteraturhjørnet


Jeg har kost meg stort med Steven Gerrards selvbiografi i desember, spenstig nok kalt "My autobiography".
Sjangeren "fotballspillere i tjueårene skriver bok om livet sitt" har jeg til nå latt passere, men Gerrards bok om seg selv var absolutt verdt å lese.

Boken er stort sett kronologisk, bortsett fra viktige hendelser som tas ut og fortelles for seg selv. Første kapittel omhandler Hillsborough-tragedien. Den er så stor og mektig at vi utenforstående sannsynligvis har vanskelig for å helt fatte det. Gerrard skriver at hver gang han kjører gjennom Shankly gates, inn på Anfield sakker han farten og ser bort på Hillsborough Memorial. Den yngste av de 96 omkomne, 10 år gamle Jon-Paul var søskenbarnet hans. Det setter tonen for teksten; Gerrards forhold til klubben er lidenskapelig, han føler for supporterne og selve byen.

En annen milepæl skjedde også i barneårene. Ni år gamle Steven spiller ball med en kompis på en ruskete plass. Ballen havner inni noen busker og lille Steven sparker ballen ut så hardt han kan. Blant buskene ligger en høygaffel som trer seg inn i høyrefoten hans så solid at de må på sykehus for å få den ut. Da de kommer dit sier legene at de blir nødt til å amputere stortåa hans. Steven er på dette tidspunktet et lysende talent for Liverpools smågutter, og faren sier det er helt uaktuelt, vi må spørre Liverpool om lov først. De ringer Steve Heighway som kommer ned med en gang. Han gir legene klar beskjed "You're not bloody well taking his toe". Dermed lot kirurgen tåa være i fred, og skudd og pasningsfoten til Steven Gerrard fikk lov til å bli værende.

Et viktig moment med slike biografier er at forfatterne får lov til å dele ut sin lille karakterbok. Nesten slik som Eli Hagen, disse er snille og disse er dumme. Slikt er interessant lesning. Hva angår norske spillere får Stig Inge Bjørnebye og Jon Arne Riise fin omtale, mens Øyvind Leonhardsen blir omtalt som en overlegen utlending. På den tiden Bjørnebye og Leonhardsen spilte i klubben var Gerrard skopussegutt for førstelaget. Han påpeker at det var en stor forskjell på de engelske og de utenlandske spillerne. Patrik Berger og Leonhardsen ofret ikke et blikk på småungene som tuslet respektfullt rundt i garderoben. Det hederlige unntaket var Bjørnebye som tok seg tid, og gjerne gav bort noen sko.

Mighty Luton

Luton - Liverpool 1-1

Tyst. Den snakker vi ikke mer om.
Neste kamp takk.

torsdag 3. januar 2008

Frustrasjon

Liverpool-Wigan 1-1

Arrgh! Dette holder ikke. To poeng tapt mot et Wigan-lag som aldri har gjort annet enn å tape mot de fire store i England.
Vi trenger mer bredde i målscoringen. Torres og Gerrard gjør jobben for oss to av tre kamper, men de trenger mer oppbakking.
Dermed er det fryktelig langt fram til Arsenal og United. Nå er det som Rafa sier, ikke rom for å gjøre feil lenger. Hver kamp må vinnes nå. Når det er sagt, det er urealistisk, men jeg våger å påstå at dette laget har tapt sin siste kamp i serien denne sesongen.

Nå er muligheten åpen for å hente inn forsterkninger, og selge spillere som ikke holder mål.
Jeg mener Sissoko bør selges fort, hvis noen måtte være interessert. Vi har en solid midtbane der jeg ikke kan se at Sissoko er i nærheten av å være god nok.
Selg enten Kuyt eller Voronin, og bruk disse pengene på å sikre Mascherano pluss en ny spiss og en midtstopper. Håper ikke amerikanerne sitter og trykker og er vanskelige fremdeles. Mascherano begynner å bli frustrert og ønsker å få en avklaring. Det er grov uaktsomhet i tjenesten hvis han forsvinner.

Kvelden i går var, bortsett fra et begredelig resultat, trivelig i den forstand at jeg endelig kjøpte en e-season ticket på liverpoolfc.tv. De sender live radio av alle kamper, og alle kamper i opptak. De har en egen kanal som er den perfekte sportsrevy; ingen Tour de ski eller laverestående ballspill. Intervjuer med sentrale LFC-figurer, et gigantisk arkiv med oppsummeringer av kamper. Anbefales på det varmeste for de som har tilbøyeligheter i denne retningen.

tirsdag 1. januar 2008

Oppsummering desember

Ok, storesund-lfc tok en lang juleferie, dette har skjedd siden sist:

Manchester City-Liverpool 0-0
Derby-Liverpool 1-2
Liverpool-Portsmouth 4-1
Chelsea-Liverpool 2-0
Liverpool-Man Utd 0-1
Marseille-Liverpool 0-4

Det har vært litt opp og ned. Seieren over Marseille var god og viktig, guttene leverer når de blir presset inn i et hjørne.
Tapet mot United var det bitreste. Kampen var tett, hard og sjansefattig. Mascherano viste sin klasse med å nekte Ronaldo å få gjort noe som helst. United scoret på sin eneste sjanse i kampen, og det på et hjørnespark. Det svir for Rafa, dette er noe han hater, og Liverpool slipper sjelden inn på dødballer.
Tap mot Chelsea uka etterpå. Okei, den tar vi. Liga-cup, og deler av reservelaget på banen. Det er grenser for hvor mange trofeer man kan vinne en sesong, vi nøyer oss med serien, Champions League og FA-cupen. (Tid for de røde små pillene, Storesund).
Solid seier mot Portsmouth, to mål av Torres.
Takk til Steven Gerrard som sikret tre poeng borte mot Derby i det 90 minutt. Slike kamper trenger vi å vinne skal vi henge med i toppen. Frustrerende mot City, der vi var veldig nær en ny seier.