Uavgjort

Liverpool - Arsenal 1-1

Mens min bror i ånden Jarle sto på The Kop på Anfield, satt jeg på et mørkt og beinkaldt hotellrom i Thailand kledt i rødt. Tv-en sto på volum 3, slik at jeg akkurat kunne skimte kommentarene og publikum gjennom støyen fra airconditioningen.

Gerrard knallet inn 1-0 etter åtte-ni minutter, og jeg jublet i stillhet. (Det er utrolig frustrerende).
Utover viste Arsenal seg bedre til å holde ballen i laget, og den offensive formasjonene Benitez gikk ut med gav en noe tynn midtbane. Omtrent ti minutter før slutt utlignet Fabregas, og det må vel kalles fortjent, selv om det var utrolig bittert.

Torres ble skadet, Alonso ødela seg på ny. Pennant er ute til over nyttår. Dette begynner å ligne noe.
Crouch gjorde nå en god innsats i går og hadde to gode skudd på mål som like gjerne kunne gått inn.
Voronin synes jeg bare blir dårligere og dårligere. Han trenger å bli venner med ballen igjen.
Men det er gledelig at Gerrard er i slag igjen, han var bare en legg fra å avgjøre kampen på tampen.

Heia Tufte

Tv-serien om gjengen på Tufte som skulle lære seg å spille fotball var interessant de første to episodene. Der sa han karen med det lange håret og skjegget noe ganske morsomt: "Finnes det en metode for å vite med stor sannsynlighet hvor ballen går etter man har sparket den?" Thorstvedt hadde ikke noe godt svar.

Det tror jeg ikke Momo Sissoko har heller. Av ukjente grunner får han spille mye om dagen. Han stiller i kategorien Tufte når det gjelder treffsikkerhet på pasninger. Det er kron og mynt hver gang, medspiller/motspiller som får ballen? Jeg tror resultatet ligger jevnt på 50/50. Han jobber hardt og vinner ofte ballen, men så søles den bort igjen etterpå, og vi er like langt.
Det hadde sett litt bedre ut hvis Benitez i det minste fortalte ham: "Spill bare i lengderetningen, aldri på tvers. Hør etter når jeg snakker til deg gutt! Aldri, aldri, aldri pasninger på tvers!"

En for historiebøkene

EVERTON - LIVERPOOL 1-2

Dagens seier var nydelig, helt nydelig.
Ikke ufortjent, men litt deilig urettferdig for de blå som roper på straffe i sluttsekundene.

Det var mange momenter med denne kampen.

Steven Gerrard gjør en kjempekamp, spesielt i andre omgang er han med over alt. Løper over hele banen og skaffer straffe og rødt kort for Everton. Benitez, den uutgrunnelige, velger så å bytte ham ut på stillingen 1-1 og 20 minutter igjen. Gerrard ser forvirret ut når kamera fanger ham inn, og folk på tribunen sitter med samme måp som meg "What???"
Jeg tenkte da, at taper vi dette har du et problem, min venn Benitez.
Inn kommer Lucas Leiva, en liten tass av en brasilianer som ikke har spilt i Premier League før. Way to go!
Nå skulle det vise seg at Leiva gjorde en bra innsats, jeg tror han vant alle duellene han var involvert i, og han hadde fortjent en plass i historiebøkene. Ett minutt på overtid setter han ballen nesten i mål, bare en keeper-redning av Phil Neville ødelegger en debutant i Liverpools størst tenkelige øyeblikk: å bli matchvinner på overtid mot Everton. Phil Neville får dagens andre røde for Everton og Dirk Kuyt scorer sitt andre straffemål.

Og Dirk Kuyt,
jeg tror han hadde to sannhetens øyeblikk i dag, eller kall det hva du vil. To øyeblikk der han fikk bevise for fansen at han kan annet enn å løpe langt. Tålmodigheten med Kuyt har begynt å bli tynnslitt, han er en sympatisk fyr som jobber iherdig, men han trenger å sette flere mål. Det fikk han bevist i dag at han kan. Han fikk det store ansvaret å ta straffene, og gjorde jobben godt.
På den første går Howard tidlig, og han har nok tid til å styre i motsatt side. På straffe nr to i det 92. minutt skyter han i samme hjørne, og det har Howard tenkt på forhånd. Han får en hånd på den, men skuddet er for hardt og går i mål!
Kuyt gjorde seg også bemerket med et Kung Fu-spark vi ikke har sett siden Eric Cantona gikk til angrep på publikum. Det var et hårreisende hopp med begge beina i lufta som heldigvis ikke ødela annet enn de tilgrensende luftlag. Phil Neville hadde søkt dekning allerede. I etterkant sier han at han prøvde å blokkere skuddet, og jeg tror ham på det.

Puh, endelig tre poeng igjen.

It was emotional.

Benny Onion

Dette ble dagens fniser for meg.
I en tilstand av like deler dyp konsentrasjon og frustrasjon kom jeg over et engelsk forum som omtalte en Liverpool-spiller de kalte Benny Onion.

Jeg trengte litt for lang tid på å fatte at det var Yossi BENAYOUN de snakket om.

Hilarious

Hva er det vi savner?

De siste deprimerende kampene henger over oss. Hva er det vi mangler, hvem er det som svikter?

Ok, vi mangler noen nøkkelspillere.
Gerrard er ikke på topp.
Vi mistet Pako Ayesteran.
Jeg tror avgangen til Benitez' høyre hånd har påvirket troppen, selv om ingen sier det høyt. Han virker å ha vært en bra mann.

Hvem er det jeg savner?

Svar: Luis Garcia

Det var synd Benitez lot ham gå til Atletico da Torres kom. Han kunne gjøre en del rare ting, men han scoret fantastiske, og ikke minst avgjørende mål. Han var helt sentral i ankomsten til Istanbul 2005. Målene mot Juventus og Chelsea er allerede historiske.
I sommer etter at overgangen var klar skrev han et åpent brev til liverpoolfc.tv. Han var spesiell, han elsket klubben og han takket generøst supporterne. Vi savner deg.

The Shankly story

Fredag 12. oktober var en høytidsstund for meg og ca 200 andre Liverpool-fans i østlandsområdet. Supporterklubben hadde på imponerende vis fått booket gjengen bak forestillingen "The Shankly story" til å ta sin først tur utenfor England til SAS-hotellet i Oslo. Jeg satt og tenkte, - dette er ganske sært. Her er vi en fullsatt sal med stort sett voksne menn som hører historien om Liverpools manager fra 1959 til 1974.

Anyway, Det var journalisten John Keith og skuespilleren Kenneth Cope som var historiefortellerne. Cope var bakgrunnsstemmen som monotont leste opp Shanklys historie fra begynnelse til slutt. Dramaturgien lå i overgangene til John Keiths Shankly-stemme. Han brøt inn med Shanklys sitater og meninger. Nå har jeg aldri selv hørt Shankly prate, men man fikk et levende inntrykk av skotten som var særdeles sterk og fargerik. Med seg på scenen var de gamle heltene Chris Lawler og Ron Yeats. Keith og Cope brøt av og henvendte seg til dem når spesielle øyeblikk skulle skildres og dveles ved. Ron Yeats var under Shankly modellen for de nåværende hel-røde draktene. Shankly syntes han så gigantisk og skremmende ut kledt i rødt, og var sikker på at dette ville psyke ut motstanderne. Yeats var den beste fortelleren av de to, Lawler hadde litt problemer med å formidle opplevelsene han hadde vært med på. Uansett, det var stort å høre på disse to legendene fortelle om gamle dager.
Et mulig forslag til forbedring ville vært å bruke flere bilder som bakteppe. Under hele showet ble det samme bildet vist, og det var greit, for det viste en engasjert Shankly. I våre dager, og for en journalist som har fulgt Shankly burde det vært mulig å hente fram gamle avisklipp og bilder fra de forskjellige begivenhetene for å bygge opp stemningen enda mer.

Uansett det var en trivelig kveld, og en nyttig historietime for oss Liverpool-fans som ikke selv har annet forhold til Shankly enn som et stort navn alle nevner med ærefrykt.

Olympiakos-moment

Premier League, og resten av den industrialiserte verden, er nå inne i en landskamp-pause. For en måneds tid siden ødela dette en strålende sesong-åpning. Gerrard ble pumpet full av smertestillende og spilte med brudd i tåa, Agger kom hjem og var skadet og de andre mistet kontinuiteten.
Nå er situasjonen motsatt, prestasjonene har vært elendig de tre-fire siste kampene, og en internasjonal pause kan kanskje gjøre godt. I tillegg kommer spillerne hjem til et av årets høydepunkt, oppgjøret mot Everton. Paul Tomkins kommenterer i sin spalte at Torres utligning mot Tottenham var et slags Olympiakos-moment, - et uventet mål, en fortjent seier når man har slitt lenge. Kanskje det, men jeg tror en knapp seier mot Everton på Goodison mer vil ha den effekten.

Kewell-comeback?

Liverpools offisielle hjemmeside melder i dag at Harry Kewell nærmer seg kampform.
Hmm. Kewell har ennå tilgode å overbevise i rødt for meg. Jeg var henrykt da han kom til oss da Leeds havarerte. Han begynte der 15 år gammel og steg i gradene, scoret noen fantastiske mål, og var med på Leeds sine glansdager. Jeg håper og er velvillig innstilt, men det blir liksom bare disse skadene med ham, sutrete er han også blitt.
Men ingenting hadde gledet meg mer enn en stabilt god Kewell på vingen som herjer med Everton neste lørdag.

Startup

En gang på åttitallet fikk jeg et rødt skjerf av onkelen min. Han hadde kjøpt det i England til søskenbarnet mitt som nektet å motta gaven, han var Arsenal-fan. Dermed var det gjort, det var ikke vanskelig å være Liverpool-supporter i de glade åtti-årene.

Jeg har vært delvis tilstede på opp og nedturer siden dette. Men i år har det skjedd to ting som har gjort meg sykelig opptatt av klubbens ve og vel igjen; Champions League finalen i mai, og den påfølgende jakten på en superspiss der vi endte opp med Fernando Torres. Jeg har hatt en varm god følelse i magen for den gutten hele veien. Han ser ut til å være spissen som sikrer oss seire (og uavgjort) når vi strengt tatt ikke fortjener det.